|
De kom opp med verdens sprøeste tunnelpåfunn.
De ble erklærte bygdetullinger. Og etter mange oppturer er de lenger
nede enn noen gang. Her er historien om vestlandstunnelen som selv
Kjell Opseth ga en kald skulder.
- JEG HAR SETT mange
ansiktsuttrykk, sier Åge Starheim.
Rynkede panner. Innbyggere med overbærende
flir. Byråkrater med vidåpen munn.
- Noen tror vi har drukket for mye. Høhø!
Hva skal til for at en statsbyråkrat i Oslo
søler café-au-lait på slipset? Jo, foreslå at «det offentlige»
sprenger en tunnel stor nok til at alt fra småbåter til middels
frakteskip kan slippe unna bølgene ved Stad. Send dem gjennom
Stadlandet.
Båter gjennom to kilometer med norsk
gråfjell.
På vannet. Huh.
- Hadde Stad ligget i Oslofjorden, ville
tunnelen vært bygd umiddelbart.
PLAGSOMME FLUER summer rundt
tidligere ordfører i Selje i Sogn og Fjordane, Åge Starheim. På
svarte selskapssko har 57-åringen guidet oss til et myrvått
høydedrag over idylliske Selje sentrum. Tro det eller ei. Det er
ikke et vindpust. Det forklarer fluene. Der nede er fjorden knall
grønn. Det forklares av algene. Midt i spinatsuppen ligger øyen
Selja med de berømte klosterruinene.
- Ser du inngangen til Moldefjorden?
Innenfor der finnes ikke drag i sjøen, sier han.
- Når svinger båtene inn dit, og videre til
tunnelåpningen?
- I 2009!
Starheim svarer kontant og sånn passe
fandenivoldsk.
- Men jeg tror vi trenger et nytt Storting i
2005.
Fiskeriminister Svein Ludvigsen (H) løftet
regionen til nye høyder da han besøkte Selje en søndag i april i
fjor. Han lovet dem egen stortingsmelding om vannhullet gjennom
fjellet. I storsalen på Selje Hotel var det frisk bris i vindkastet
da ildsjelene pustet ut i samlet flokk.
Ett år senere er de langt nede igjen.
Regjeringen lover bare at gamle samfunnsanalyser skal gjennomgås på
nytt. Nasjonal transportplan til 2015 er tom for konkrete
tunnelløfter. For entusiastene har hver opptur vært fulgt av en
nedtur. Ikke ulikt en reise på Stadhavet.
- Jeg må være så ærlig at jeg innrømmer det,
sier Starheim.
Han har begynt å tvile på om prosjektet noen
gang blir realisert.
ÅRET ER 1984. Ordfører Åge Starheim,
den gang for partiet Høyre, er hjemme med sin kone. Telefonen
ringer. I andre enden presenterer en stemme seg som Johannes
Baldersheim fra Bømlo. Han er fisker, og har livnært seg som
omreisende bokselger. Baldersheim sier han nylig reiste med
Hurtigruten rundt Stad. Reisen gjorde dypt inntrykk. Men ikke av den
typen som loves i brosjyrene. Bømlingen ble så sjøsyk at han knapt
kunne gjøre rede for seg.
Det fantes bare én løsning: Tunnel.
- Jeg la på røret, men ikke før jeg hadde
lovet å tenke gjennom saken, minnes Starheim.
Tjue år senere sitter telefonsamtalen
fortsatt spikret i minnet med et nålestikk av dårlig samvittighet.
Politikeren holdt ikke sitt løfte. Han tenkte ikke mer over den
saken. Det var nemlig den villeste ideen han noen gang hadde hørt
om. Da snakker vi om alle ideer både sør og nord for Stad.
- Jeg sa til min kone at det var en
skrulling fra Bømlo som ringte. Han ville grave tunnel gjennom
Stadlandet.
Men bømlingen gir seg ikke. En stund senere
ringer han igjen. Nå snakker de i flere timer. Temperaturen øker. En
gnist slår over. Det brennende hjertet fra Sunnhordland får
ordføreren til å love å lodde stemningen.
- Jeg skjønte det ikke da. Jeg burde ha sett
det, men gjorde det ikke. Det er en glup idé, sier Starheim.
- Det er jo en fantastisk idé!
JOHANNES BALDERSHEIM var fiskeren,
båtmotoragenten og den omreisende bokselgeren med kristen litteratur
i bagasjen. Han ga seg sjelden uten kamp. Da tyskerne hærtok Norge i
1940 og Sør-Norge falt til fienden, møtte Baldersheim opp hos
lensmannen og fastslo at overgivelsen var grunnlovsstridig. Han
satte seg i en 12-13 fots oselver sammen med en kompanjong og rodde
til Skottland på to sinkbøtter drikkevann, brød, margarin og et par
fiskebollebokser.
Resten er et stykke norsk motstandshistorie
av typen vi liker å lese om.
Bare timer før han døde i 1994, ringte han
lederen i selskapet Stad Skipstunnel, Jan Helgøy. Helgøy måtte love
å «aldri, aldri, aldri gi opp tunnelen». Så insisterte den døende på
å sende en siste utbetaling av minstepensjonen.
- Det skulle være reisepenger på turer til
Stortinget. Jeg kunne ikke annet enn å ta imot, sier Helgøy, som
husker at Baldersheims samlet alle sine krefter til et siste råd fra
sykesengen:
«Brevene du sender blir glemt. Du må se dem
i øynene.»
- Baldersheim skal ha æren for at det hele
kom i gang. Han var en renskåret, sterk person som tenkte på tunnel
24 timer i døgnet. Han ringte meg hver fredag kveld mellom seks og
syv, sier Helgøy.
Tunnelhøvding Baldersheim betalte selv
reisen til det første folkemøtet i Selje i 1985. Han nektet plent å
ta inn på hotell. På kommunehuset malte han sine tunneldrømmer foran
en fjetret forsamling som fikk høre detaljene fra hans reiser rundt
Stad. Da klappsalvene la seg, gikk pensjonisten i 70-årene og satte
seg på første rad.
Der falt han umiddelbart i så dyp søvn at
hodet tippet bakover og parykken gled litt bakpå.
Men et lite jordskjelv var utløst.
En ny Stad-bølge var skapt.
FOR DE FLESTE er Stad et
meteorologisk sted inni radioen. I virkeligheten er det en fjellfylt
landtunge som kryper uforsvarlig langt ut i havet.
Et eldorado for et lite miljø av
skandinaviske bølgesurfere. Et mareritt for de fleste andre.
Forbannelsen som hviler over havområdet får selv erfarne fiskere til
å føle uro. 50 liv er gått tapt her etter krigen. Bunn- og
strømforholdene koster opp rullende OBOS-blokk-dønninger på opptil
25-30 meter. De knuser deg om du er på feil sted til feil tid.
- Uansett hvor mange ganger du har reist
forbi, har du en dårlig følelse i magen, sier Åge Starheim.
Det har mange fått erfare. Ved et tilfelle i
1990 var det et møte i Ulsteinvik med Stad Skipstunnel på agendaen.
En statssekretær fra fiskerimyndighetene skulle være med på
demonstrasjon av en ny hurtigbåt. Den skulle tåle store bølger. De
tok seg en tur til Stad. De fikk som bestilt - seks til åtte meter
store bølger. Statssekretæren ble kastet ut av setet og landet ved
siden av. Stolen under Jan Helgøy knakk rett ned, slik at
styrelederen dundret haken i setet foran. En rystet forsamling
returnerte med blåmerker og hovne lepper.
På vei innover surfet båten i 50 knop på
bølgene.
DET SIES at det bare er én ting som
er synd med Stad Skipstunnel: At Asbjørnsen & Moe ikke fikk den med
i sine eventyr.
- Det er et element av eventyr. Men dersom
denne tunnelen ikke ser dagens lys, er det noe galt med demokratiet.
Vi har en kystbefolkning på én million bak oss, sier styreleder Jan
Helgøy.
For statsråder er kommet og gått. De hadde
forhåpninger til fiskeriminister Peter Angelsen fra Senterpartiet.
Men nei. Kjell Opseth etterlot seg mange tunneler, men ingen med
vann i. Drømmen har overlevd dem alle, og sakte, men sikkert, tatt
et steg nærmere den første dynamittsalven.
Fiskeridepartementet skal nå kvalitetssikre
sin egen samfunnsanalyse som i 2001 viste at tunnelen vil gå med et
hårfint overskudd fra dag én. Åge Starheim, som i høst på ny er
ordførerkandidat i Selje - denne gang for Frp - har et gløtt av håp.
Ildsjelene har Kyst-Norge, fire
vestlandsfylker og alt som kan krype og gå av kommune- og
fylkespolitikere i ryggen.
Bortsett fra enkelte menn og kvinner med
slips og posisjoner i Oslo.
Men det kommer alltid et statsbudsjett.
Og man kan alltids håpe.
På en Kyst-Norges Kjell Opseth.
|
